I human magesaft er BPC 157 stabil i mer enn 24 timer, og har dermed god oral biotilgjengelighet (alltid gitt alene) og gunstige effekter i hele mage-tarmkanalen.Dette er en viktig forskjell fra de andre standardpeptidene, som er funksjonelt avhengige av tilsetningen av bærer eller på annen måte raskt ødelegges i human magesaft. Følgelig foreslås stabil BPC 157 å være en mediator av Roberts cytobeskyttelse, som opprettholder integriteten og astrointestinale slimhinner.Vi foreslår at bidraget fra BPC 157 til Roberts cytobeskyttelse – det vil si evnen til å motvirke fundamentale alkoholinduserte gastriske lesjoner, som Robert kalte cytoprotection – og evnen til å motvirke lesjoner som oppstår fra den direkte skadelige kontakten av det skadelige middelet med cellen representerer den perifere forbindelsen mellom tarmen og hjerneaksen.
Perovic rapporterte at BPC 157 har en markert terapeutisk effekt knyttet til restitusjon av rotter med en ryggmargsskade med halelammelse (1 minutts kompresjonsskade av den sakrokaudale ryggmargen [S2–Co1]).Spesifikt motvirker en enkelt intraperitoneal BPC 157-administrasjon 10 minutter etter skade de negative effektene.Derimot vedvarer ryggmargsskaden og halelammelsen hos ubehandlede rotter, vurdert dager, uker, måneder og et år etter skaden.Merk at BPC 157 demper den ofte forårsakede skaden.Derved resulterer BPC 157-terapi i tydelig funksjonell, mikroskopisk og elektrofysiologisk utvinning.
Det er verdt å merke seg at hos rotter med ryggmargsskade er det permanent reperfusjon.Når BPC 157 er administrert 10 minutter etter kompresjonsskade, er det kontinuerlig beskyttelse og ingen spontane ryggmargsskade-induserte forstyrrelser dukker opp igjen. Alle ryggmargsskader provoserer umiddelbart blødning, med påfølgende død av nevroner og oligodendrocytter.
Derfor kan det tenkes at tidlig hemostase kan være gunstig og muliggjøre funksjonell utvinning etter ryggmargskontusjon hos rotter.Imidlertid er effekten som utøves av BPC 157 sannsynligvis forskjellig fra den enkle hemostatiske effekten som ville dempe ryggmargsskade, fordi BPC 157 også markant forbedrer trombocyttfunksjonen hos rotter uten å påvirke koagulasjonsfaktorer.Under utvinning fra ryggmargsskade, beskytter BPC 157 også endotelet direkte, lindrer perifere vaskulære okklusjonsforstyrrelser, aktiverer raskt alternative bypass-veier og motvirker venøse okklusjon-induserte syndromer.Forutsatt at det er et betydelig venøst bidrag til ryggmargskompresjonen, kan det derfor tenkes at den reetablerte blodstrømmen mediert av BPC 157 utvilsomt kan bidra til den raske restitusjonseffekten.Videre, med tanke på at BPC 157 fremmer permanent reperfusjon etter ryggmargskompresjon, bør det bemerkes at når BPC 157 gis under reperfusjon, motvirker det slag indusert av bilateral sammenklemming av de vanlige carotisarteriene.BPC 157 løser nevronal skade og forhindrer hukommelses-, bevegelses- og koordinasjonssvikt.BPC 157 utøver tilsynelatende disse effektene ved å endre genuttrykk i hippocampus.
Avslutningsvis utøver BPC 157 gunstige effekter på hjerneslag, schizofreni og ryggmargsskade.
Forskere har konsekvent vist at BPC 157 utøver en myriade av gunstige effekter i hele kroppen.Det er ingen grunn til å indikere at fordelene med BPC 157 er begrenset av gyldigheten til de brukte modellene og/eller metodikkbegrensninger.Faktisk kan vi argumentere for at effektiviteten, den enkle anvendeligheten, den sikre kliniske profilen og mekanismen til BPC 157 representerer en alternativ, sannsynligvis vellykket, fremtidig terapeutisk retning for nevrologiske tilstander.Derfor er det nødvendig med ytterligere studier for å avklare hvordan potensiell BPC 157-terapi spesifikt vil håndtere en virkningsmekanisme som involverer flere subcellulære steder i CNS.Påvirkningen på funksjonen til de fleste, om ikke alle, nevronale systemer på molekylært, cellulært og systemisk nivå bør utforskes.Noen viscerale repeterende reléer av CNS eller sirkumventrikulære organer, en av få regioner i hjernen uten blod-hjerne-barrieren, er en kjent vei som et systemisk administrert peptid kan utøve en sentral effekt.Dermed må den virke innenfor tarm-hjerne-aksen, uavhengig av om denne handlingen er direkte eller indirekte.
